Søk

Marikaape

Burot

Gudinneblomsten. Artemisia vulgaris.

Det botaniske navnet har opphav hos gudinnen Artemis, skogens og dyrenes gudinne, så vell som gudinnen for helbredelse, fruktbarhet og fødsel. Det er ikke uten grunn at denne plantes assosieres med Artemis. Denne planten skal ikke brukes av gravide! Den ble brukt ved en rekke plager i lang tid, også ved fødsel.

I Englands tilige gynokologiske verk «A medeval womans guide to health» anbefales blandt annet Burot i badevannet i noen tilfeller under fødsel. I Norge har den også vært gitt til kyrne ved kalving.

For meg er Burot en meget feminin plante. Jeg syntes den passer for mange av oss vestlige kvinner som lever i et samfunn preget av maskuline verdier som trenger rom for det feminine. Det kan også passe for menn som trenger kontakt med det femiline i seg selv.

Det er ikke fordi blomsten er så vakker å se på som en rose. Hvis du bruker tid med denne planten ser du at styrken i det feminine ligger ikke yttre ting (som bilder i sosiale medier).

Burot er et av de mildere Artemisia artene, det finnes også Malurt, Abrodd og flere. Det betyr ikke at det er mangel på styrke, men heller at det er mulig å ta over tid. Burot er den mest utbrette der jeg bor. Datteren min strekker ofte ut hånda si og stryker blomstene på vei til barnehagen. Noen ganger drar hun med seg noen frø og kaster dem etter seg på veien.

Burot har mange andre medisinske bruk som jeg ikke skal gå inn på her. Det er en nydelig plante jeg kan anbefale alle å studere. Dersom du vil bruke den medisinsk anbefaler jeg å snakke med helsepersonell.

Jeg ville dele denne nå som buroten er i blomst, nå som hun er så fin. Til medisin sankes bladene før blomstring eller rota etter blomstring. Dette er ikke tiden for bruk, dette er tiden for beundring.

PARKSLIREKNE

Parkslirekne (Reynoutria japonica). En plante som er sykt glad i livet og gjerne vil vokse seg stor og sterk! 💚💪💚

En opp til 2 m høy flerårig urt som kan få 3 meter dype røtter og spre seg 7 meter bortover! Hvis du har denne i hagen er det ikke sikkert du har mye annet.

Den kommer opprinnelig fra Asia der den verdsettes i mat og medisin. Den kom trolig til Norge på slutten av 1800- tallet. Nå er det på høy tid at vi lærer å kjenne dem slik folk i Asia gjør.

I Norge er Parkslirekne vurdert som en plante med svært høy risiko for økosystemet fordi den har stort invasjonspotensiale, den kan kvele andre planter og biomangfold. Derfor er det viktig å ikke spre arten videre og ikke kaste plantemateriale i komposten. Det skal brennes.

Samtidig er dette en verdifull plante! Den har vært verdsatt som en stimulerende plante for sentralnærvesystemet. Særlig har den vært brukt for virus og sopp og for å øke sirkulasjon av blod til områder av kroppen som øyne, hjerte, hud og ledd. Bare for å nevne noe. (Dette er ikke råd til selvmedisinering).

Skudd av parkslirekne kan sankes om våren og kokes som asparagus. Den er litt syrlig i smaken.

ASK

Livets tre i norrøn mytologi er ask, Fraxinus excellsior. Yggdrasil binder verdenene sammen. Ask kan bli flere hundre år gamel. De første menneskene het Ask og Embla, mannen var laget av litt ask og kvinnen Embla av litt alm. Alm kommer jeg tilbake til etterhvert, hun er også meget verdifull.

Ask er lett å kjenne om vinteren for sine svarte knopper og voksemåte, og de andre sessongene for sine mange taggete blader som springer fra hver svarte knopp.

Smaken av askeblad og ung bark er lett, stimulerende og skoglig. Det har vært og er brukt til en rekke plager, ofte assosiert med skjelett og urinveiene. På 70- tallet var den superpopulær i Norge. Folk brukte den for libido. Noen hevdet at den kunne kurere alt. Det er fort gjort å overdrive når en finner verdifulle planter.

Ask har vært brukt både for folk og fe. Den unge barken var matet til husdyr med diare. På podcasten Ugress er det to episoder om ask! Det kunne vært flere, for det er et mangfoldig tre.

Ask blir normalt opp til 200 år gamle. Noen individer lever lengere, opp til 500 år. På min mors gård vokser det en ask som er flere hundre år gammel. Den er hul, med et fantastisk stort rot nettverk, med flere høye stammer som strekker seg mot himmelen, og et lite rom som er magisk å sitte inni. Det er rett og slett et lite tempel, nærmeste nabo til der hvor gaupen bor.

Peon

Paeonia officinalis, eller den oftere brukte kinesiske varianten Paeonia lactiflora

Denne planten har særlig vært brukt i tradisjonell Kinesisk medisin. Den smaker bitter og aromatisk. Gjennom historien har den vært kjent som en kvinne urt. Brukt for tunge blødning blødninger og premenstruelle kramper. Den har også vært brukt i plante kombinasjoner til ubehag hos kvinner i overgangsalderen.

Det skal være skrevet i tradisjonell kinesisk litteratur at «Kvinnen som bruker denne blomsten blir like vakker selv.». Når man ser en så pen plante kan det jo henne at den fine stemningen smitter over fra blomst til observatør.

Blomsten skal med forsiktighet brukes ved lavt blodtrykk, og ellers kan den ha innvirkning på andre medisiner.

EINER

De fleste kjenner smaken av einer fra maten. Den gjennomtrengende, krydret og skarpe smaken er både varm og tørr. De modne bærene tilsettes lam, storfekjøtt, grisekjøtt og grønnsaksretter som sauerkraut. Den brukes i drikkevarer som gin. Den tradisjonelle bruken av einer i mat forbindes med effekten av å minske luft i magen og for å øke holdbarheten.

Denne planten har en lang historie i naturmedisinen. Den har vært brukt mot slangegift og andre typer gift. Parasitter i fordøyelsessystemet har den vært brukt i behandling mot.

Men i hovedsak har den vært verdsatt for sin antiseptiske virkning, særlig i urinveiene. Dersom bærene brukes alene kan den irritere hud og slimhinner, derfor har den vært brukt i kombinasjoner med andre indikerte planter i det enkelte tilfellet, som zea mais (mais), plantago major (groblad), og achillea millefolium (ryllik).

Den har en lengre historie av bruk for muskulær og leddrelaterte plager. Et eksempel på dette er bruken for å redusere hevelser i reumatiske plager.

Det er lurt å være varsom med bruken av einer. Den bør ikke brukes i mer enn 4-6 uker daglig, og noen burde unngå den totalt. Dette inkluderer små barn, gravide og folk med nyreplager.

SKVALLERKÅL

For en fantastisk plante! Det botaniske navnet er Aegopodium podagraria. Det refererer til hvordan denne planten har vært verdsatt som en medisinsk plante. Podagra betyr urinsyregikt, og skvallerkål har vært brukt for dette. Den har også vært brukt som en mildt beroligende agent.

Ved urinsyregikt vil jeg tro at en kombinasjon av omslag og te ville vært brukt der det er utbrudd. Plantens rolle som næringsrik grønnsak har trolig blitt kombinert med en forebyggende diett for folk som har vært utsatt for gikt eller andre lignende plager.

Skvallerkål er en innvandrer som ble ønsket velkommen til Norges kloster hager på en tid da hagepleierne viste hva planten kunne brukes til. Siden har bruken blitt glemt. Det som en gang var en grønnsak og en medisin ble et ugress.

De unge skvallerkål bladene har en deilig litt syrlig smak som erstatter spinat i alle slags gryteretter, i bakst, stekepannen, grønne drikker og supper. Min favoritt rett med bladene er hjemmelaget vegetar samosa med svarte bønner, feta ost, potet og skvallerkål. Har du en favoritt rett med denne planten?

 

LØVETANN

Løvetann sitt botaniske navn er Taraxacum officinale. Det er en plante de aller fleste kjenner. Blomster lyser gult som en sol, og en kule av frø løftes av barna og blåses i vinden for å få et magisk ønske. Gjennom historien har løvetann vært brukt som en matplante så godt som en medisinplante. Bladene plukket om våren erstatter spinat eller legges inn i salat, pesto, omelett og mye mer. Den litt bitre smaken til rota har tradisjonelt vært sett i sammenheng med plantens bruk for å stimulere apetitt, stimulere leveren og støtte fordøyelsen. Bladene har vært mye brukt i mat, og også verdsatt som urindrivende agent. På 1790-tallet skrev den britiske legen Woodville om at løvetann kunne bli brukt for alt dette og at alle plantedelene kunne brukes men rota var mest indikert.

dandelion-3383961_1920

KVANN

Kvann (boska på nordsamisk) har vært helt sentral for folk som har bodd i Norge i hundrevis av år tilbake. Det har både vært en matplante og en medisinplante. Mat og medisin hørte jo godt sammen og hadde kanskje ikke den tydelige skillen som den har idag.

På bygda fantes det kvannegårder. Her var det en litt annen art en den som er vill. Den hadde ikke hul stilk, som den ville. Man kan forstå noe om hvor viktig kvannen var når en leser i tidlig regelverk at dersom noen bryter seg inn i en annens kvannegård skal man ha lov til å gi dem juling.

Kvann har vært kjent som en stimulerende plante. Den har vært brukt til å regulere mensen, til å få den i gang om den er fraværende og til pms. Den har vært verdsatt som en kvinneurt for fertilitet og bevegelse. Når kvinnen er med barn har forsiktighet vært vist.

Kvann har vært brukt til en rekke andre formål for både kvinner og menn. Den har vært brukt til å få blodet til alle delene av kroppen, også fingre og tær. Den har den vært nyttig for og for å stimulere leveren. Ikke minst har denne planten vært fin ved næringsmangel.

I maten har alle plantedelene vært nyttige. Bladene har krydret supper, salater, kjøtt og fisk. Stilken har vært stekt til lunsj. Frøene i te og som krydder i gryteretter. Røttene har ofte vært satt til side som medisin, men noen steder har også den vært brukt som rotgrønnsak i maten.

Har du en historie om kvann? Skriv i komentarfelet 🙂

Storborre

Historisk bruk av Storborre (Arctium lappa):

«A Russian Herbal» forteller oss noe omhistorisk bruk av planten i Russland. Zevin og Zevin noterer at:
– Storborre skal ha vært brukt helt tilbake til 1240 tallet i Russland. Den har tradisjonelt vært anvendt ved en lang rekke ulike hudproblemer, inkludert kløe, håravfall, eksem og andre utslett. Anvendelse av urten er ofte en kombinasjon av utvortes og innvortes. Men i 1968 skal A. Popov ha anbefalt å rulle seg i et laken som er dyppet i kokt Storborre, rulle et tørt laken over og ligge i senga i en time hver dag i fire dager for eksem.

En verdifull kilde til klosterhistoriens bruk av medisinske planter, Hildegard von Bingen (1098 – 1179), skal ha skrevet «Den urten som kalles borre, har en motsatt varme og vokser fra jordens væsker og svette, og den er nyttig og unyttig. For dens rot er til ingen nytte, og bladene er så vell rå som kokt farlige å spise for mennesker uten or en som det stein i kroppen hos. Og han skal koke denne urtens blader i den beste vin og denne vinen skal han drikke varm, etter at den er silt gjennom et klede, både etter måltidet og på tom mage, og dens styrke vil knuse steinen i ham.» Jeg gjetter at når hun skriver rota er til ingen nytte refererer hun heller til at den er vanskelig å bil kvitt enn at den ikke kan brukes.

Juliette de Beiracli Levy var en Englsk urtemedisiner som levde store deler av livet sitt med omreisende folk og lærte om deres medisintradisjoner. Hun lærte fra sigøynere i Spania, bønder i Spania, sigøynere fra Tyrkia og USA, urfolk i Texas og Arabiske Beduiner blant andre. Hun skriver i sin «Herbal Handbook for Everyone» at Storborre er et av de mest verdifulle plantene i urtemedisin. Hun beskriver den som raskt vanndrivende. Den har vært brukt ved reumatiske lidelser, og utvendig til irritert hud, brannskader, sår, og parasitter i huden.

WordPress.com.

opp ↑