Søk

Kategori

Artikler

Peon

Paeonia officinalis, eller den oftere brukte kinesiske varianten Paeonia lactiflora

Denne planten har særlig vært brukt i tradisjonell Kinesisk medisin. Den smaker bitter og aromatisk. Gjennom historien har den vært kjent som en kvinne urt. Brukt for tunge blødning blødninger og premenstruelle kramper. Den har også vært brukt i plante kombinasjoner til ubehag hos kvinner i overgangsalderen.

Det skal være skrevet i tradisjonell kinesisk litteratur at «Kvinnen som bruker denne blomsten blir like vakker selv.». Når man ser en så pen plante kan det jo henne at den fine stemningen smitter over fra blomst til observatør.

Blomsten skal med forsiktighet brukes ved lavt blodtrykk, og ellers kan den ha innvirkning på andre medisiner.

EINER

De fleste kjenner smaken av einer fra maten. Den gjennomtrengende, krydret og skarpe smaken er både varm og tørr. De modne bærene tilsettes lam, storfekjøtt, grisekjøtt og grønnsaksretter som sauerkraut. Den brukes i drikkevarer som gin. Den tradisjonelle bruken av einer i mat forbindes med effekten av å minske luft i magen og for å øke holdbarheten.

Denne planten har en lang historie i naturmedisinen. Den har vært brukt mot slangegift og andre typer gift. Parasitter i fordøyelsessystemet har den vært brukt i behandling mot.

Men i hovedsak har den vært verdsatt for sin antiseptiske virkning, særlig i urinveiene. Dersom bærene brukes alene kan den irritere hud og slimhinner, derfor har den vært brukt i kombinasjoner med andre indikerte planter i det enkelte tilfellet, som zea mais (mais), plantago major (groblad), og achillea millefolium (ryllik).

Den har en lengre historie av bruk for muskulær og leddrelaterte plager. Et eksempel på dette er bruken for å redusere hevelser i reumatiske plager.

Det er lurt å være varsom med bruken av einer. Den bør ikke brukes i mer enn 4-6 uker daglig, og noen burde unngå den totalt. Dette inkluderer små barn, gravide og folk med nyreplager.

SKVALLERKÅL

For en fantastisk plante! Det botaniske navnet er Aegopodium podagraria. Det refererer til hvordan denne planten har vært verdsatt som en medisinsk plante. Podagra betyr urinsyregikt, og skvallerkål har vært brukt for dette. Den har også vært brukt som en mildt beroligende agent.

Ved urinsyregikt vil jeg tro at en kombinasjon av omslag og te ville vært brukt der det er utbrudd. Plantens rolle som næringsrik grønnsak har trolig blitt kombinert med en forebyggende diett for folk som har vært utsatt for gikt eller andre lignende plager.

Skvallerkål er en innvandrer som ble ønsket velkommen til Norges kloster hager på en tid da hagepleierne viste hva planten kunne brukes til. Siden har bruken blitt glemt. Det som en gang var en grønnsak og en medisin ble et ugress.

De unge skvallerkål bladene har en deilig litt syrlig smak som erstatter spinat i alle slags gryteretter, i bakst, stekepannen, grønne drikker og supper. Min favoritt rett med bladene er hjemmelaget vegetar samosa med svarte bønner, feta ost, potet og skvallerkål. Har du en favoritt rett med denne planten?

 

LØVETANN

Løvetann sitt botaniske navn er Taraxacum officinale. Det er en plante de aller fleste kjenner. Blomster lyser gult som en sol, og en kule av frø løftes av barna og blåses i vinden for å få et magisk ønske. Gjennom historien har løvetann vært brukt som en matplante så godt som en medisinplante. Bladene plukket om våren erstatter spinat eller legges inn i salat, pesto, omelett og mye mer. Den litt bitre smaken til rota har tradisjonelt vært sett i sammenheng med plantens bruk for å stimulere apetitt, stimulere leveren og støtte fordøyelsen. Bladene har vært mye brukt i mat, og også verdsatt som urindrivende agent. På 1790-tallet skrev den britiske legen Woodville om at løvetann kunne bli brukt for alt dette og at alle plantedelene kunne brukes men rota var mest indikert.

dandelion-3383961_1920

KVANN

Kvann (boska på nordsamisk) har vært helt sentral for folk som har bodd i Norge i hundrevis av år tilbake. Det har både vært en matplante og en medisinplante. Mat og medisin hørte jo godt sammen og hadde kanskje ikke den tydelige skillen som den har idag.

På bygda fantes det kvannegårder. Her var det en litt annen art en den som er vill. Den hadde ikke hul stilk, som den ville. Man kan forstå noe om hvor viktig kvannen var når en leser i tidlig regelverk at dersom noen bryter seg inn i en annens kvannegård skal man ha lov til å gi dem juling.

Kvann har vært kjent som en stimulerende plante. Den har vært brukt til å regulere mensen, til å få den i gang om den er fraværende og til pms. Den har vært verdsatt som en kvinneurt for fertilitet og bevegelse. Når kvinnen er med barn har forsiktighet vært vist.

Kvann har vært brukt til en rekke andre formål for både kvinner og menn. Den har vært brukt til å få blodet til alle delene av kroppen, også fingre og tær. Den har den vært nyttig for og for å stimulere leveren. Ikke minst har denne planten vært fin ved næringsmangel.

I maten har alle plantedelene vært nyttige. Bladene har krydret supper, salater, kjøtt og fisk. Stilken har vært stekt til lunsj. Frøene i te og som krydder i gryteretter. Røttene har ofte vært satt til side som medisin, men noen steder har også den vært brukt som rotgrønnsak i maten.

Har du en historie om kvann? Skriv i komentarfelet 🙂

Storborre

Historisk bruk av Storborre (Arctium lappa):

«A Russian Herbal» forteller oss noe omhistorisk bruk av planten i Russland. Zevin og Zevin noterer at:
– Storborre skal ha vært brukt helt tilbake til 1240 tallet i Russland. Den har tradisjonelt vært anvendt ved en lang rekke ulike hudproblemer, inkludert kløe, håravfall, eksem og andre utslett. Anvendelse av urten er ofte en kombinasjon av utvortes og innvortes. Men i 1968 skal A. Popov ha anbefalt å rulle seg i et laken som er dyppet i kokt Storborre, rulle et tørt laken over og ligge i senga i en time hver dag i fire dager for eksem.

En verdifull kilde til klosterhistoriens bruk av medisinske planter, Hildegard von Bingen (1098 – 1179), skal ha skrevet «Den urten som kalles borre, har en motsatt varme og vokser fra jordens væsker og svette, og den er nyttig og unyttig. For dens rot er til ingen nytte, og bladene er så vell rå som kokt farlige å spise for mennesker uten or en som det stein i kroppen hos. Og han skal koke denne urtens blader i den beste vin og denne vinen skal han drikke varm, etter at den er silt gjennom et klede, både etter måltidet og på tom mage, og dens styrke vil knuse steinen i ham.» Jeg gjetter at når hun skriver rota er til ingen nytte refererer hun heller til at den er vanskelig å bil kvitt enn at den ikke kan brukes.

Juliette de Beiracli Levy var en Englsk urtemedisiner som levde store deler av livet sitt med omreisende folk og lærte om deres medisintradisjoner. Hun lærte fra sigøynere i Spania, bønder i Spania, sigøynere fra Tyrkia og USA, urfolk i Texas og Arabiske Beduiner blant andre. Hun skriver i sin «Herbal Handbook for Everyone» at Storborre er et av de mest verdifulle plantene i urtemedisin. Hun beskriver den som raskt vanndrivende. Den har vært brukt ved reumatiske lidelser, og utvendig til irritert hud, brannskader, sår, og parasitter i huden.

Kjerringrokk

Historisk bruk av Kjerringrokk (Equesitum arvense)

Kjerringrokk har vært verdsatt som en nyttevekst i Norge i lang tid. Gjennom historien har Kjerringrokk vært verdsatt som en næringskilde, for nyrer og urinveiene, for ledd og bein og for luftveiene. Kjerringrokk har vært brukt som en sårurt siden Romerne, da Galen skrev om denne bruken.

Men hva er det folk foretrakk å bruke urten til? Da jeg pratet med en gammel dame i Aurland, Sogn og Fjordane, fortalte hun meg at det gikk lang tid mellom legebesøkene i dalen da hun var ung. Hun dro på setra alene fra ung alder, og om hun fikk mageproblemer viste hun hva som hjalp. Hun lagde seg te av Kjerringrokk.

 

I Russisk folkemedisin at planten ble brukt for hoste flere hundre år siden skriver Zevin og Zevin. Kjerringrokk var sett på som næringsrik og kanskje derfor en støtte for nyrer, bein og ledd. Også Juliette de Bairacli Leavy skrev i  «Herbal handbook for everyone» (1966) at Kjerringrokk ble brukt ved urinveisinfeksjon og for å styrke hår, negler og tenner.

Felter og Lloyd skrev i 1898 at planten var  fin ved irritasjon i urinveiene som ved en urinveisinfeksjon. Den har vært brukt for barn som tisser på seg om natten. De mente at å juce den og drikke fersk var det beste, men at den tørket godt til te. – «King Americans dispensory».

Det finnes mange ulike arter i plantefamilien, det er lett å plukke feil. Ikke alle typene er like heldige som te. Om du ikke er sikker på hvilken plante det er, kanskje du kan spørre en eldre nabo eller slektning? Det er jo mulig at vedkommende kan mer om planten enn hvordan den ser ut.

Det er mange som kjenner planten som en frilufts alternativ til dopapir eller en vaskekost til kaffekoppen på tur. Den har et bredt spekter bruksområder.

Bjørk

Historisk bruk av bjørka (Betula alba)

Naturforsker og kloster-leder Hildegard av Bingen (1098-1179) skrev:

Bjørka er et bilde på glede og fruktbarhet. Den er mer varm enn den er kald. Hvis huden på et menneskes kropp begynner å bli rød og får kuler, ta da knoppene, det er treets skudd, og varm dem i solen eller i ilden, ogplaser dem slik, varme, der hvor det gjør vondt, og legg en forbinding over.

  • Hildegard av Bingens urtehage, Genz 2010.

En Russisk bok om tradisjonell Russisk bruk av bjørk:

På russisk kan man si «Vakker/grasiøs som en bjørk» om en fin dame. Denne planten har i mang tid vært brukt for inflammatoriske plager i blære og nyrer. I Russland har man laget kompress med ferske bjørkeblad for å legge direkte på huden der det er reumatiske lidelser.

–  A Russian Herbal, Zevin og Altman, 1997

Peter Conway skriver i sin bok om medisinske trær:

Bjørka har en levealder på mellom 80 og 200 år. Den har vært brukt for reumatiske lidelser og har tradisjonelt til å forebygge gikt utbrudd. Teen har vært drukket ved hudplager som eksem og psoriasis, og ved plager i urinveien som ved en urinveisinfeksjon.

  • Tree medicine : a comprehensive guide to the healing power of over 170 trees, Conway, 2001

Hestehov

Historisk bruk av hestehov (Tussilago farfara)

Denne veksten som springer ut av jorda så fort snøen er borte har vært brukt som hostemedisin før i tiden. Det botaniske navnet Tussilago kommer fra tussi som betyr hoste. Det tok en stund før botanikere forstod at blomsten og bladene er samme plante da bladene dukker opp senere på året (se bildet under). Det er hovedsakelig bladene som har vært brukt i historien.

Lill Granrud skriver i Urteboken (1981):
«Hestehov har vært brukt medisinsk over hele Europa. Først og fremst mot hoste, heshet, halsbetennelse, astma, kikhoste og bronkitt. Men også mot nyre- og gallestein, katarr i magesekken og tarmene.»

Nicholas Culpeper skriver på 1600-tallet:
Grønn juice fra bladene er bra for en tørr hoste. Et stoffstykke vått fra teen av bladene lagt på magen skal ha vært god for betennelser. En sirup fra bladene skal ha vært utmerket til hoste.

Richard Hool skrev i 1918:
Denne planten brukes med fordel i alle tilfeller der det er problemer med lungene. Dens innflytelse er mest merkbar der det er betennelse, sannsynligvis på grunn av store mengder planteslim som beskytter lungene.

Til slutt vil jeg skrive et lite notat om dagens situasjon for den vakre vårblomsten. I dag har det vært isolert alkaloider fra planten, disse heter pyrrolizidinalkaloider. Om man inntar store mengder av planten kan det være farlig for blant annet leveren på grunn av pyrrolizidinalkaloidene. Derfor får man ikke kjøpt hestehov i helsekosten. Man skal for eksempel ikke drikke te av planten flere ganger om dagen hver dag i et halvt år, det blir alt for mye.

WordPress.com.

opp ↑