Furu (English below) Pinus silvestris

Å komme inn i en furuskog fra gran eller løvtrær er som å komme inn i en katedral. Det er stort, åpent, majestetisk og lett. Jeg opplever dette som en maskulin plante. Ikke på samme måte som eik eller brennesle. På sin egen måte.

Den er stødig og blir veldig gammel. Veden har vært verdsatt i lange tider for sin styrke, dimensjoner og holdbarhet. Ove Arbo Høeg skriver om død furuved som er feit, kjent som tyri.

Gamle stubber og røtter av tyri var særlig rike på tjære. Det var en eldre tradisjon å destillere dette. En metode var å “stable oppkappet og kløyvet tyri i en haug på et svaberg hvor det var en naturlig liten renne nedover, hvelve en gammel jerngryte over, og lage bål omkring den”. Da skulle det renne ut først vann, så harpiks, så “tjurua” som var brukt til sår.

Neste gang du koker kaffe i skogen, prøv heller å koke vann med furunåler. Vær forsiktig, vi skal ikke ha i oss store mengder med furunål te. En sjeden kopp er greit.

…

Entering a pine forest is like walking into a cathedral. There is so much open space, such tall arches, an open, light and majestic place. For me pine is a masculine plant. Not in the same way as nettle or oak, but in its own way.

Pine can become far older than us, it’s a steady tree. Ove Arbo Høeg wrote much about this plant during his 50 years of mapping out plant traditions in Norway over 50 years ago. He described a method people used to take a piece of wood and burn and strain in such a way that a wound salve could be made. This was popular back in the day.