Kvann (boska på nordsamisk) har vært helt sentral for folk som har bodd i Norge i hundrevis av år tilbake. Det har både vært en matplante og en medisinplante. Mat og medisin hørte jo godt sammen og hadde kanskje ikke den tydelige skillen som den har idag.

På bygda fantes det kvannegårder. Her var det en litt annen art enn den som er vill. Kvannen på kvannegårdene har ikke hul stilk som den ville. Man kan forstå noe om hvor viktig kvannen var når en leser i tidlig regelverk at dersom noen bryter seg inn i en annens kvannegård skal man ha lov til å gi dem juling.

Kvann har vært kjent som en stimulerende plante. Den har vært brukt til å regulere mensen, til å få den i gang om den er fraværende og til pms. Næringinnholdet har nok også vært særlig viktig for kvinnene. Den har vært verdsatt som en kvinneurt for fertilitet og bevegelse. Når kvinnen er med barn har forsiktighet vært vist.

Kvann har vært brukt til en rekke andre formål for både kvinner og menn. Den har vært brukt til å få blodet til alle delene av kroppen, også fingre og tær. Den har den vært nyttig for og for å stimulere leveren. Ikke minst har denne planten vært fin ved næringsmangel.

I maten har alle plantedelene vært nyttige. Bladene har krydret supper, salater, kjøtt og fisk. Stilken har vært stekt til lunsj. Frøene i te og som krydder i gryteretter. Røttene har ofte vært satt til side som medisin, men noen steder har også den vært brukt som rotgrønnsak i maten.

Har du en historie om kvann? Skriv i komentarfelet 🙂