Historisk bruk av Storborre (Arctium lappa):

«A Russian Herbal» forteller oss noe omhistorisk bruk av planten i Russland. Zevin og Zevin noterer at:
– Storborre skal ha vært brukt helt tilbake til 1240 tallet i Russland. Den har tradisjonelt vært anvendt ved en lang rekke ulike hudproblemer, inkludert kløe, håravfall, eksem og andre utslett. Anvendelse av urten er ofte en kombinasjon av utvortes og innvortes. Men i 1968 skal A. Popov ha anbefalt å rulle seg i et laken som er dyppet i kokt Storborre, rulle et tørt laken over og ligge i senga i en time hver dag i fire dager for eksem.

En verdifull kilde til klosterhistoriens bruk av medisinske planter, Hildegard von Bingen (1098 – 1179), skal ha skrevet «Den urten som kalles borre, har en motsatt varme og vokser fra jordens væsker og svette, og den er nyttig og unyttig. For dens rot er til ingen nytte, og bladene er så vell rå som kokt farlige å spise for mennesker uten or en som det stein i kroppen hos. Og han skal koke denne urtens blader i den beste vin og denne vinen skal han drikke varm, etter at den er silt gjennom et klede, både etter måltidet og på tom mage, og dens styrke vil knuse steinen i ham.» Jeg gjetter at når hun skriver rota er til ingen nytte refererer hun heller til at den er vanskelig å bil kvitt enn at den ikke kan brukes.

Juliette de Beiracli Levy var en Englsk urtemedisiner som levde store deler av livet sitt med omreisende folk og lærte om deres medisintradisjoner. Hun lærte fra sigøynere i Spania, bønder i Spania, sigøynere fra Tyrkia og USA, urfolk i Texas og Arabiske Beduiner blant andre. Hun skriver i sin «Herbal Handbook for Everyone» at Storborre er et av de mest verdifulle plantene i urtemedisin. Hun beskriver den som raskt vanndrivende. Den har vært brukt ved reumatiske lidelser, og utvendig til irritert hud, brannskader, sår, og parasitter i huden.